Copyright. Mass-produced.

Jeg savner gode stiloppgaver. Jeg savner stiler og oppgaver som vekker interesse og kreativitet. Hvordan er det meningen at man skal få uttrykt seg når den dypeste oppgaven går på å skrive en tekst om ungdom og rusmidler? Det virker som om lærere han nokså begrenset fantasi når det kommer til å velge hva slags oppgaver de vil at en elev skal jobbe med. Enten er det de klassiske ”si din mening om noe”, eller så er det en helt åpen, enkel oppgave, som gir meg like mye inspirasjon som en planke.

 

Man begynner på 4 forskjellige stiler, men alle er så håpløse at man sletter dem og begynner på nytt. Ingen av dem ville holdt til en 2’er engang, og man ville ikke klare å skrive mer etter en side, og det bille bli en brå og dårlig slutt. Det verste er at de elendige valgmulighetene, kun ut over elevenes karakter. Jeg kan ikke bli forventet å skrive noe bra dersom oppgavene suger. Man kan ikke lage gull av støv, heller ikke en god stil av en dårlig oppgave.

 

Dessuten blir alltid sånne skolestiler like. De blir enten depressivt triste, eller negative, og da mot en spesiell aldersgruppe, eller det er de samme, dårlige stilene om en gutt eller jente og deres relativt kjedelige eventyr. Og de er alltid kjedelige. Om personen i teksten dør, så er de kjedelige, fordi de blir så flate og masseproduserte.

 

Det skulle vært egne kurs for lærere der de lærte å komme opp med gode oppgaver. Eller, man skulle bedt kjente forfattere komme opp med oppgaver de leverte ut til skolen. Til helvete med om alle skolene fikk like oppgaver, om oppgavene var gode, og av en viss mening, ville det bli et bra og variert resultat. De såkalt ”åpne” stilene gir fortsatt på vårt nivå nokså like stiler og begrensede svarmuligheter, når de ikke er geniale eller engasjerende, noe de aldri er. Om man skal vekke kreativitet og inspirasjon trenger man noe mer enn nordmenns matvaner.

Det eneste som gjør at jeg klarer å skrive, er fordi jeg må skrive noe. Det har aldri vært gyldig grunn å kunne levere blankt med forklaringen ”stiloppgavene var dårlige”. Jeg har kun kommet over gode oppgave ett par ganger i mitt liv, og da har man også kunnet se det på karakteren etterpå. Og uheldigvis for meg, har disse aldri kommet på de viktige stilene.

 

Det er frustrerende å sitte og vite at man må få noe ned på papiret når det absolutt ikke går. Man blir amper, hendene begynner å verke, og man blir rastløs. Ønsket om å være kreativ sitter fast inne i ryggen fordi man har ikke noen vei å få det ut. Det gnager seg inn i ryggmargen som en parasitt, og sitter det helt til man får den elendige stilen man skrev tilbake, for så å eksplodere fordi læreren savnet engasjement og kreativitet, og man har mest lyst til å skrike og knuse noe. Jeg kunne så klart ha skrevet en jævlig kjedelig stil om norske matvaner, men det ville ikke gitt meg noe, og heller ikke noen andre. Den eneste som gir meg en smule engasjement er mitt hat til den norske skoles inkompetente stiloppgaver. Derfor blir det nok en gang en rasende, sint, fiendtlig stil.

 

Spesielt irriterer det meg at de samme oppgavene kommer om igjen og om igjen. Jeg fikk spørsmål om å skrive om norske matvaner i 10’ende klasse og, og det er allerede oppbrukt. At man får de sammen stiloppgavene opp gjennom skoletiden betyr ikke at de blir mer interessante og avanserte for hver gang man skriver dem, det betyr at man blir lei dem, og forbannet fordi en blir satt i bånd. Ikke en gang har jeg opplevd å få tildelt kun en sjanger, og så skulle skrevet noe ut i fra det, noe jeg mye heller vil enn å få et tema eller ord, og så velge sjanger fritt selv.

 

Jeg skjønner og at det er vanskelig å komme opp med gode ideer. Og ikke bruke de samme om igjen. Tenke ”de har elever fått bra på før, de bruker jeg igjen!”. Om dette er tilfellet så burde skolestil avgrenses til å være kun fag, som analyser og slikt, fordi da trenger man ikke den fordømt inspirasjonen, da blir det kjedelig og intetsigende meningsløst fordi det er meningen det skal være der. En dreper for kreativiteten og ett skritt frem for karakterene.

 

Jøss. Dette ble kanskje litt kreativt allikevel.